Kronikk: Refleksjoner etter retretten

Hvordan er det å være på Mindfulness Norge sin årlige stille-retreat? Her er noen av Kevin Reeder (styremedlem i Mindfulness Norge) sine refleksjoner.

«Hvordan gikk det?» Spørsmålet kommer rask etter hjemkomst fra en retreat. Det er naturlig at samboer, familie eller venner er nysgjerrige, men hva skal du svare? Kurslederne Barbra og Eline foreslo at vi ventet en lang stund før vi svarte – at vi gav oss selv god tid til å fordøye opplevelsen først.

To dager etter retreaten svarte jeg på spørsmålet og fikk respons: «Fem dager i stillhet og skjønne omgivelser med god mat og bevertning ... høres ut som en spaferie!», sa min venn. Videre vil han gjerne ha hatt mine aha-opplevelser og øyeblikk av "bliss", inspirasjon og mestring, men ville helst unngått stillheten, mareritt, egoknekk og ryggsmerter.

Saken er...
Men saken er at du egentlig ikke kan velge og vrake i dine opplevelser, og på retreat, hvor vi trener oss på å være avspent, hvilende våken, blir dette klinkende klart. Så vi senker pulsen, lar sinnsroen inntre og øver på å observere våre opplevelser med et snev av aksept og åpenhet. Da kommer vi nærmere det rike indre livet vi alle har tilgang på, og den vakre verden vi er en del av.

Og vi gjøre dette mens vi sitter og går, ligger og spiser, gjør yogaøvelser, jogger og skriver, lytter, ser, hører, smaker og berører livet. Eller som mindfulness mentor Michael de Vibe beskrev det på en tidligere retreat: «Vi berør livet dypt og blir dypt berørt av livet».

Hvorfor?
Å stille seg selv åpne spørsmål er ofte anbefalt på retreat. Og det er ikke sjeldent at en gjenganger av et spørsmål dukker opp helt av seg selv i vanskelige øyeblikk: «Hva i huleste gjør jeg her?». Derfor hjelper det å ha en klar intensjon for retreaten og for hvert økt. Min intensjon var å bidra til at alt gikk smidig og at alle følte seg velkommen og ivaretatt. Dette var en naturlig del av rollen som et tilstedeværende styremedlem og i samsvar med min personlig gjentagende bønn om å stå til disposisjon for mennesker og naturen.

På slutten av dag 2 setter jeg meg ned og oppdager at jeg er utmattet. En stemme i mitt indre sier: «Be careful what you ask for!». En hektisk runde med innsjekking og omvisninger for 40 deltager og å ha «vitne-rollen» (et lyttende øre for folk som trenger å dele/snakke med noen underveis) er en del av å representere styret på retreaten (sammen med Merete Blumensaadt). Å være «gong-tjenestemann», som vekker alle hver dag og minner om når øktene begynner, var en gledelig tilleggsoppgave. Men disse oppgavene tok på...

Selvomsorgsmasken
Heldigvis har jeg en omsorgsfull stemme inne i meg som snakker som en god venn, og den stilte opp: «Klart du opplever utmattelse! Disse oppgavene kom på toppen av noen turbulente måneder på hjemmebane – du hadde sett frem til ro, hvil og stillhet her. Det er godt a kunne tjene folk, men husk å ta på selvomsorgsmasken før du forsetter (som den på flyet; ta på masken selv før du prøver å hjelpe andre)».

Jeg legger meg ned ute på gressplenen, lukker øynene, lytter, kjenner, puster, finner ro. Livsgnisten og energien ligger rett under trøttheten. Jeg smiler og bestemmer meg for å ta jevnlig pustepauser de neste dagene da jeg skal minne meg selv på at jeg trenger en hvil.

Gjøren, tja! Væren, ja!
«Ja, ja, skjønner – å bare være, men hva GJORDE DERE?». Det er min venn som fortsatt spør meg om retreaten: «Jo», svarer jeg, «vi gjorde sittende, liggende og gående mindfulnessøvelser. Vi spiser godt og tar lange pauser, sover og står opp tidlig, unngår prat, mobiler og slike duppeditter, skriver spørsmål og lytter til svarene fra retreatlederne. Men det som virkelig skjer kommer gjennom væren – det å være avspent, hvilende våken frembringer magiske øyeblikk.» Han ser på meg med et skeptisk blikk. «Det er ting som bare må oppleves for å ane hva det er,», sier jeg til slutt.

Jeg hadde mange magiske øyeblikk i løpet av retreaten. Å lede et langt saktegående tog av mennesker (eller «resonanskasser», som Eline kalte våre kropper) ute på en gressplen for å gjøre gående meditasjon som ensomme ulver og deretter vende hjem som en felles flokk med et kollektivt sinn, var en av dem. Å møte samme fugleunge flere dager i strekk, og å oppdage hvordan den var et symbol på min livssituasjon, var en annen. Å blir revet ut av å syntes synd på meg ved å høre sangen «you’ll never walk alone» som komme drivende over åkrene var var absolutt et tredje øyeblikk jeg frydet meg over. Akkurat den fikk meg til å le høyt☺

For dere, som min venn, som liker teknisk info, se nedenfor:
Lokale: Hadeland Folkehøgskole har sjel, dyktig kokk og «enkel standard», et jordnært og avslappet vertskap, akkurat nok stillhet og litt natur i umiddelbar nærhet, store hvitstammede bjørketrær med lange hengende greiner som svaier i vinden og hvisker «hør, hør...»

Program: en grunnform med sittende og gående meditasjon både i stillhet og ledet; rolig yoga ledet av Maja Thune; lange pauser; kveldsøkt med spørsmål og svar.

Deltakerne: et herlig hav av mennesker i alle alder, former, kondis, plager og smerter.

Lederne: Dyktige mindfulness utøver/ instruktører valgt ut av Mindfulness Norge styret. Denne gang var det Barbra Coco Laurré og Eline Monrad Vistven fra Creationwork.

Skribent: